Historien til Musée d'Orsay
Langs Seines venstre bredd i Paris, i hjertet av Frankrike, ligger Musée d'Orsay. Denne storslåtte bygningen ble opprinnelig reist som Gare d'Orsay, en jernbanestasjon oppført mellom 1898 og 1900 for å tjene Chemin de Fer de Paris à Orléans. I flere tiår fungerte denne monumentale konstruksjonen som en travel terminal for dampmaskiner, før dens skjebne ble endret gjennom en banebrytende ombygging.
Etter en omfattende rekonfigurering av det indre rommet, ble stedet transformert fra et knutepunkt for transport til et tempel for kultur. President François Mitterrand innviet offisielt institusjonen i desember 1986, og i dag står den som et av Europas største og mest betydningsfulle kunstmuseer. Samlingen har et særlig fokus på fransk kunst skapt i den revolusjonerende perioden mellom 1848 og 1914.
Arkitekturen i den tidligere stasjonen
Bygningen har sitt opphav i Gare d’Orsay, en staselig Beaux-Arts-jernbanestasjon tegnet av arkitektene Lucien Magne, Émile Bénard og Victor Laloux. Konstruksjonen ble reist mellom 1898 og 1900 for å huse de kraftfulle damplokomotivene til Chemin de Fer de Paris à Orléans. Terminalens industrielle skjelett, preget av svimlende jernkonstruksjoner og enorme glasstak, ble senere omformet for å gi plass til kunstens verden. Denne transformative reisen ble ledet av et arkitektonisk team bestående av Pierre Colboc, Renaud Bardon og Jean-Paul Philippon, mens det indre rommet senere ble organisert av den italienske arkitekten Gae Aulenti.
Museets romlige logikk hviler på stasjonens opprinnelige planløsning. Strukturen i den sentrale midtgangen bryter opp de enorme skulptur- og gallerirommene, noe som skaper en følelse av orden i de monumentale volumene. Under det gjennomsiktige glassgulvet er en modell av området rundt Paris-operaen i skala 1:100 kapslet inn, noe som tilbyr en fysisk forbindelse til stedets urbane historie. Designet opprettholder en dyp forbindelse til stedets tidligere funksjon, samtidig som stein og jern er tilpasset sitt nåværende, kulturelle formål.
En samling av impresjonistiske mesterverk
Musée d'Orsay huser den største samlingen av impresjonistiske og postimpresjonistiske verk som finnes i verden. Denne enestående samlingen strekker seg over perioden fra 1848 til 1914, og rommer alt fra malerier og skulpturer til møbler, fotografi og arkitektur. Selv om den totale samlingen består av over 3 650 verk, er 2 300 av disse stilt ut som permanente skatter i galleriene.
Samlingen kaster lys over overgangen mot modernismen gjennom de banebrytende verkene til kunstnere som Berthe Morisot, Claude Monet, Édouard Manet, Edgar Degas, Pierre-Auguste Renoir, Paul Cézanne, Georges Seurat, Alfred Sisley, Paul Gauguin og Vincent van Gogh. Disse kunstnerne brøt med de akademiske tradisjonene for å utforske lysets spill og atmosfærens flyktige natur. Utvalget er et vakkert speilbilde av det visuelle språkets radikale skifte i det nittende århundrets siste dager.
- The Source, 1868 - Gustave Courbet
- Red Roofs, 1877 - Camille Pissarro
- The Apparition, 1874-1876 - Gustave Moreau
- A Modern Olympia, 1873-1874 - Paul Cézanne
- Les Repasseuses, 1884-1886 - Edgar Degas
Fremragende mesterverk i samlingen
Samlingen rommer betydelige verk fra midten til slutten av det nittende århundre. Édouard Manet’s maleri fra 1863, Olympia, forblir et sentralt midtpunkt i museets skatter. Like i nærheten finner vi Gustave Courbet’s verk fra 1866, Verdens opprinnelse, som tilbyr en dyp studie i realisme. Jean-François Millet’s maleri fra 1859, Englebønnen, er også en del av museets permanente utstilling.
Museet huser flere nøkkelverk fra impresjonismen og den postimpresjonistiske bevegelsen. Berthe Morisot’s maleri fra 1872, Vuggen, er et fremtredende verk i galleriene. Vincent Willem Van Gogh’s Stjernenatt over Rhône fra 1888 utgjør en annen betydelig del av samlingen. I tillegg inneholder museet Apparisjonen, en akvarell av Gustave Moreau, malt mellom 1874 og 1876.
- Apparisjonen, 1874-1876 - Gustave Moreau
- Vuggen, 1872 - Berthe Morisot
- Verdens opprinnelse, 1866 - Gustave Courbet
- Olympia, 1863 - Édouard Manet
