Frederik Sødring

Tidlig liv, familie og utdanning

Frederik Sødring ble født den 31. mai 1809 i Aalborg, Danmark. Han var sønn av kjøpmannen Peder Hansen Sødring og Ane Dorthea. I barndommen bodde han en periode i Norge sammen med sine foreldre, en erfaring som senere skulle prege hans dype forbindelse til landskapet. Denne tidlige eksponeringen for det nordiske terrenget var sannsynligvis med på å forme hans kunstneriske blikk lenge før han i det hele tatt løftet penselen for formelle studier.

I 1825 flyttet han til København for å påbegynne sin utdannelse ved Det kongelige danske kunstakademi. Hans kunstneriske reise startet under veiledning av Jens Peter Møller. Mens den tidlige opplæringen la et solid fundament for hans tekniske ferdigheter, ble hans kunstneriske retning aller dypest formet av den romantiske kunsten til Johan Christian Dahl. Denne innflytelsen bidro til å styre ham mot den spesifikke stilen innen landskapsmaleri som skulle komme til å definere hele hans karriere.

Reiser og kunstnerisk utvikling

Sødrings tidlige år var preget av en rastløs trang til å oppleve de landskapene han søkte å fange på lerretet. Mellom 1829 og 1831 vandret han gjennom Norge og Tyskland, og han benyttet tiden i München til å foredle sitt tekniske håndverk. Disse tidlige ekspedisjonene la selve fundamentet for hans senere virke, idet han lærte kunsten å oversette den fysiske verden til maleri. Hans dype forbindelse til naturen ble ytterligere styrket gjennom disse vandringene, som til slutt førte ham tilbake til det værbitte og dramatiske terrenget i Norge og Sør-Sverige mellom 1832 og 1836. Han ville senere vende tilbake til disse regionene i 1847.

Hans profesjonelle anseelse vokste i takt med hans reiser. Mellom 1836 og 1838 ble han tildelt Fund ad Usus Publicos, en periode hvor han rettet sitt fulle fokus mot Tyskland, og spesielt München. Tiden tilbrakt i det tyske kulturlandskapet var med på å forme hans perspektiv som maler. I 1843 reiste han til Paris, noe som tilførte en fransk innflytelse til hans stadig voksende repertoar av erfaringer. Hver av disse reisene satte dype spor i hans senere verk, da han brakte med seg lyset og atmosfæren fra Rhinen, Sør-Tyskland og Tyrol tilbake til sitt atelier i Danmark.

Utstillinger og profesjonell karriere

Sødring etablerte seg solid innenfor den danske kunstscenen gjennom sin jevne deltakelse på vårutstillingen i Charlottenborg. Hans tilstedeværelse der var konstant, med utstillinger som strakte seg fra 1828 til 1836, og igjen i perioden mellom 1838 og 1840. Han fortsatte å stille ut sine verk ved Charlottenborg i årene 1842–47, og til slutt i 1858. Disse opptredenene gjorde det mulig for ham å opprettholde en profesjonell forbindelse til det danske kunstmiljøet gjennom store deler av sitt virke.

Hans interesser ledet ham ofte bort fra de kjente landskapene i hjemlandet. Han stilte jevnlig ut scener fra Rhinen, Sør-Tyskland og Tyrol, og brakte dermed atmosfæren fra disse fjerne regionene til det danske publikummet. I 1843 nådde hans kunstverk langt utover Danmarks grenser, med utstillinger holdt både i Salongen i Paris og ved Københavns Universitet. Han var blant de få danske kunstnerne i sin tid som vendte blikket mot Dresdenskole-stilen innen romantisk landskapsmaling, et valg som bidro til å forme hans helt særegne tilnærming til den naturlige verden.

Hovedverker og fremtredende malerier

Frederik Sødrings pensel fant ofte veien til de værbitte og dramatiske kantene av den danske kysten. I 1831 fanget han landskapets råskap i De kalkskrentene ved Møn og Sommerspiret på kalkskrentene ved Møn. Disse verkene fra det året vitner om en dyp fascinasjon for kystlinjens dramatiske teksturer. Hans evne til å oversette naturens iboende bevegelse var tydelig allerede i 1829 med Rushing Brook, et verk som fokuserte på vannets voldsomme energi i en skogsetting.

Etter hvert som reisene hans førte ham gjennom stadig nye landskap, endret motivene seg for å gjenspeile stedene han besøkte. Han malte Norsk fjeldlandskab med person og bjælkehytte og Rønneby-fossen i Blekinge, Sverige, noe som viste en forkjærlighet for de villere og mer utemmede aspektene ved Norden. Komposisjonene hans søkte ofte å finne en indre orden i den naturlige verden, enten blikket var rettet mot de stille skogene eller mot den åpne himmelen.

Senere i karrieren beveget arbeidene hans seg mot mer strukturerte eller spesifikke scener. Han fremstilte Utsikt over den ufullstendige Frederikskirken i 1835 og Utsikt over Bregentved skog, Sjælland i løpet av midten av 1830-tallet. Han rettet også oppmerksomheten mot det urbane miljøet med Utsikt over Marmorpladsen, København. Disse maleriene reflekterer et liv tilbrakt med å observere det skiftende lyset og formene i både det naturlige og det menneskeskapte miljøet.

• Rushing Brook (1829)
• De kalkskrentene ved Møn (1831)
• Sommerspiret på kalkskrentene ved Møn (1831)
• Utsikt over den ufullstendige Frederikskirken (1835)

Privatliv og ekteskap

I 1842 tok Sødrings liv en betydelig vending da han giftet seg med Henriette Marie de Bang. Som datter av Niels de Bang og Cathrine Amalie Henriette, kom hun fra en velstående familie av grunneiere med base i Næstved. Dette ekteskapet brakte med seg mer enn bare selskap; gjennom unionen mottok Sødring en betydelig medgift som sikret ham en viss grad av økonomisk stabilitet.

Parets liv sammen var preget av en dyp følelse for et ettermæle og omsorg for det kunstneriske fellesskapet. Da han gikk bort i Hellerup i Danmark, etterlot Sødring seg et omfattende testamentarisk legat på 30 000 daler til Det kongelige danske kunstakademi. Hans siste ønsker var rettet mot å støtte dem som delte hans lidenskap for landskapet. Han etablerte Sødringske Opmuntringspræmie, et stipend øremerket den årlige vårutstillingen på Charlottenborg. Videre avsatte han midler for å gi støtte til eldre landskapsmalere og enker etter kunstnere, og sikret dermed at hans personlige ressurser ville fortsette å være til hjelp for andre i profesjonen.