The Pit

Livet til William Hogarth

London, 1697. Luften i Bartholomew Close er tykk av lydene fra en storby i vekst. Her trer William Hogarth inn i en verden preget av en usikker stabilitet. Hans far, Richard Hogarth, kjemper for tilværelsen som latinsk skolemester og lærebokforfatter. Familiens økonomi svinger voldsomt; på et tidspunkt står Richard overfor den harde virkeligheten ved å bli fengslet for gjeld i Fleet Prison. Denne tidlige eksponeringen for storbyens ustabilitet setter dype spor. William Hogarth vokser opp mens han observerer de enorme avstandene mellom de sosiale klassene, et perspektiv som til slutt skal definere hans karriere som maler, graver, satiriker, karikaturtegner og forfatter.

Denne guttens vei er ikke brolagt med arvet rikdom eller enkel beskyttelse fra mektige mæcener. I stedet er det et liv formet av storbyens råe realiteter. Han beveger seg gjennom Londons gater og studerer karakterene som befolker kaffehusene og markedsplassene. Hans mor, Anne Gibbons, utgjør det hjemlige ankeret i et liv som ofte er preget av tidens økonomiske skiftninger. Innen han begynner å sette sitt preg på kunstverdenen, er han allerede en mann med mange disipliner, som bruker blekk og maling for å dissekere nettopp det samfunnet som formet ham.

• A Harlot's Progress (1731/1732)
• A Rake's Progress (1735)
• Marriage A-la-Mode (1743–1745)

Tidlig liv, familie og opplæring

London, 1697. Som sønn av Richard Hogarth, en latinsk skolemester og sporadisk skribent, vokser William opp midt i de skiftende skjebnene til en mann som kjemper for å finne fotfeste i storbyen. Hjemmets ustabilitet tar en dramatisk vending når Richard blir fengslet i Fleet Prison i fem år på grunn av ubetalt gjeld. Denne perioden med motgang, preget av familiens økonomiske usikkerhet, setter dype spor hos den unge observatøren av metropolen.

Innen 1714 skifter fokuset mot håndverkets tekniske detaljer. Hogarth går i lære hos Ellis Gamble, en gullsmed og graver som holder til i Leicester Fields. Her lærer han den presisjonen som kreves for å lage reklamekort og lignende produkter, og han utvikler en grunnleggende mestring av kobberplaten. Dette tekniske fundamentet gir ham verktøyene for en karriere som etter hvert vil bevege seg langt forbi ren kommersiell reproduksjon.

Livsløpet endrer retning når han beveger seg mot formelle kunststudier. I 1720 melder han seg på St Martin's Lane Academy. Opplæringen utvides ytterligere under Sir James Thornhill, hoffmaleren til George I. Under Thornhill skifter fokus fra graveringens småskala-presisjon til maleriets og komposisjonens større kompleksitet. Han beveger seg fra håndverkerens møysommelige arbeid mot de store linjene i den fine kunsten.

Teknikk og kunstnerisk stil

William Hogarth beveger seg sømløst mellom den realistiske portrettmaleriets presisjon og den raske, sekvensielle energien som man finner i tegneserieaktige serier. Han maler ikke bare; han konstruerer narrativer. Denne tilnærmingen når sitt høydepunkt i utviklingen av hans "moderne moralske emner", en metode der han benytter visuell historiefortelling for å kritisere samfunnets vev. Han behandler både lerretet og kobberplaten som scener for et utfoldende drama, og tar ofte i bruk en blanding av humor og bitende satire for å understreke sine poenger.

Det tekniske fundamentet i hans virke ligger i hans mesterskap innen grafikk og kobberstikk. Han forstår linjens tyngde og kraften som ligger i et trykk for å nå ut til et massivt publikum. I 1753 skifter han fokus fra det rent visuelle til det teoretiske med utgivelsen av sitt verk Analysis of Beauty. Her beveger han seg forbi ren observasjon for å kodifisere sine estetiske teorier, hvor han spesielt vektlegger betydningen av den "serpentinske linjen" som et grunnleggende prinsipp for skjønnhet og bevegelse.

• A Harlot's Progress (1731/1732)
• A Rake's Progress (1735)
• Marriage A-la-Mode (1743–1745)

Hovedverk og serier

Den narrative kraften i hans kunst når sitt høydepunkt i de "moderne moralske emnene", en serie malerier designet for å fungere som visuelle romaner. I 1731/1732 sporer A Harlot's Progress den tragiske undergangen til en ung kvinne som ankommer London, bare for å bukke under for byens fristelser. Dette mønsteret av sosialt forfall fortsetter i 1735 med A Rake's Progress, som følger Tom Rakewell idet han sløser bort en arv på pengespill og utskeielser. Disse verkene skildrer ikke bare scener; de kartlegger konsekvensene av moralsk forfall gjennom nitid detaljrikdom og symbolske elementer.

Fokuset skifter fra individuelt forfall til kollisjonen mellom sosiale klasser i serien Marriage A-la-Mode, produsert mellom 1743 og 1745. Her stikker kunstneren en knivskarp kritikk mot de katastrofale følgene av arrangerte ekteskap og jakten på status. Spenningen mellom de velståendes overdådige interiører og de fattiges elendige realiteter blir et tilbakevendende tema. Selv i hans senere år forblir kommentaren sylskarp. I 1748 adresserer O the Roast Beef of Old England nasjonal identitet, mens 1750-tallets The March of the Guards to Finchley presenterer et kaotisk og larmende bilde av militærlivet, hvor disiplinerte rekker i det fjerne kontrasteres med soldatenes skandaløse oppførsel i forgrunnen.

• A Harlot's Progress (1731/1732)
• A Rake's Progress (1735)
• Marriage A-la-Mode (1743–1745)
• O the Roast Beef of Old England (1748)
• The March of the Guards to Finchley (1750)

Arv og varig innflytelse

Det 18. århundre er vitne til fremveksten av en distinkt britisk kunstskole, en bevegelse som ble hjulpet frem av William Hogarths nektelse av å støtte seg til kontinentale modeller. Han beveget seg forbi ren etterligning av fremmede stiler for å etablere et visuelt språk dypt forankret i Londons gater. Dette skiftet er av stor betydning; han blir den viktigste engelske kunstneren i sin generasjon. Hans innflytelse er så gjennomgripende at begrepet "hogarthiansk" entrer språket for å beskrive hans helt spesielle form for satirisk observasjon.

Den kommersielle virkeligheten knyttet til hans suksess brakte med seg en helt ny type konflikt. Etter hvert som trykkene hans vant enorm popularitet, tiltrakk de seg også en bølge av uautoriserte reproduksjoner. Plagiat ble en konstant trussel mot hans livsgrunnlag. Denne spenningen tvang frem en juridisk konfrontasjon som endret landskapet for intellektuell eiendomsrett. Han lobbyet for opphavsrettsloven av 1735, et grep som sikret skapernes rettigheter mot dem som ønsket å profittere på deres arbeid uten tillatelse.

Hans metode for historiefortelling gjennom sekvensielle bilder skapte en blåkopi for fremtidige medier. Han fungerer som en direkte forløper til den moderne politiske karikaturen og tegneserien. Ved å bruke en serie bilder for å dissekere sosial atferd, la han grunnlaget for visuelle narrativer som krever lesing snarere enn bare et flyktig blikk. Hans innflytelse strekker seg fra 1700-tallets satiriske trykk og helt inn i selve fundamentet av populærkulturen.

Hvor man kan se verkene i dag

De fysiske sporene etter William Hogarths sosiale kritikk ligger spredt mellom store institusjoner verden over. I London huser National Gallery deler av Marriage à la Mode-serien, hvor den visuelle fortellingen om sosialt forfall er bevart for ettertiden. Like i nærheten finner man Tate Britain, som innehar Satan, Sin and Death (A Scene from Milton), et verk som fremhever hans evne til å oversette komplekse litterære temaer til visuelle former. Foundling Museum har også en sterk tilstedeværelse i byen, med verk som The March of the Guards to Finchley, et stykke som fanger den kaotiske energien i det 18. århundres militærliv.

Rekkevidden av hans arbeid strekker seg langt utover Storbritannias grenser. I New York City bevarer the Frick Collection Miss Mary Edwards, et portrett som reflekterer hans ferdigheter i å fange individuelle karaktertrekk. Disse samlingene gir en mulighet til å møte de spesifikke detaljene i hans graveringer og malerier i deres opprinnelige kontekst. Besøkende kan spore hans innflytelse i måten disse institusjonene håndterer spenningen mellom finkunst og populær satire.

• The Denunciation
• The Theft of a Watch
• Southwark Fair
• The Painter and his Pug
• The Bench