Last Supper

Livet til Sebastiano Ricci

Da Sebastiano Ricci ble født i Belluno i Italia den 1. august 1659, trådte han inn i en verden som etter hvert skulle se ham bli en sentral skikkelse i den venetianske senbarokken. Som sønn av Andreana og Livio Ricci ble hans tidlige år formet av tradisjonene i Veneto, selv om hans livsbane skulle bli preget av betydelig personlig turbulens. Han var en mann av rastløs energi, et trekk som førte ham gjennom både internasjonale mesterskap og dype juridiske skandaler. I 1678 førte en ungdommelig uforsiktighet til fengsling, en hendelse som skulle kaste skygger over hans rykte, selv mens hans enorme talent trakk ham mot de store sentrene i italiensk kunst.

Hans liv var en serie bevegelser mellom byer, drevet frem av både profesjonell nødvendighet og personlig flukt. Han vandret gjennom Bologna og Roma, og befant seg ofte i sentrum av kontroverser. I 1688 flyktet han fra Bologna til Torino sammen med Magdalen, datteren til maleren Giovanni Peruzzini. Denne perioden med ustabilitet ble avbrutt av ytterligere juridiske utfordringer, inkludert en hendelse som nesten kostet ham livet, før hertugen av Parma grep inn og sikret hans frihet. Disse prøvelsene stanset imidlertid ikke hans oppstigning; i stedet ble de en del av den komplekse fortellingen om en mann som levde like intenst som han malte.

Ved sin død den 15. mai 1734 hadde Ricci etablert seg som en maler med betydelig rekkevidde, i en evig bevegelse mellom de italienske hoffene og de elegante salongene i Frankrike og England. Han etterlot seg et kunstnerisk virke som bygget bro mellom barokkens tunge drama og den lettere elegansen i den kommende rokokkoen. Hans liv var en studie i kontraster, akkurat som lyset og skyggen han så mesterlig anvendte på lerretet.

Tidlig liv, familie og utdanning

Født i den pittoreske byen Belluno i Italia, var Sebastiano Ricci sønn av Andreana og Livio Ricci. Hans vei mot lerretet begynte for alvor i 1671, da han ble tatt inn som lærling hos Federico Cervelli i Venezia. Selv om detaljene rundt hans tidligste opplæring er gjenstand for historisk debatt, antyder enkelte kilder at hans første mester faktisk var Sebastiano Mazzoni. Disse formative årene i Venezia la grunnlaget for en karriere som til slutt skulle bygge bro mellom senbarokken og den fremvoksende rokokko-stilen.

Ungdomstiden hans var preget av både kunstnerisk løfte og personlig uforutsigbarhet. I 1678 førte en ungdommelig uforsiktighet til fengsling, en periode med uro som skulle komme til å gjenta seg gjennom livet hans. Til tross for slike avbrudd forble talentet hans en konstant størrelse. Han var en del av en betydelig kunstnerisk slekt, og var blant annet onkel til maleren Marco Ricci, som senere skulle bli en innovatør innen landskapsmaling.

Kunstnerisk virksomhet i Bologna og Roma

Etter å ha lagt de formative årene med opplæring bak seg, førte veien videre for Sebastiano Ricci til Bologna, hvor hans voksende teknikk begynte å absorbere den lokale atmosfæren. I denne perioden ble malestilen hans formet av påvirkningen fra Giovanni Gioseffo dal Sole. Denne eksponeringen bidro til å foredle hans tilnærming til komposisjon, før karrieren hans ledet ham mot de mer krevende sentrene i italiensk kunst.

Året 1682 brakte med seg en betydelig kontrakt fra Brorskapet for Sankt Johannes i Firenze, som etterspurte en fremstilling av Johannes døperens halshogging. Denne perioden med profesjonell vekst var preget av både kunstnerisk fremgang og personlig ustabilitet. Etter en tid med eksil og juridiske utfordringer, fant han til slutt tilflukt i tjenesten til hertugen av Parma. Hertugen tildelte ham en månedlig lønn på 25 kroner og innkvartering i Farnese-palasset i Roma, noe som tilbød en stabilitet hans tidligere år hadde manglet.

Hans tilstedeværelse i Roma førte til slutt til diplomatiske oppdrag på høyt nivå. I 1692 ble han betrodd en betydelig oppgave for den franske kronen: å kopiere Rafaels Karl den stores kroning i Vatikanstaten for Ludvig XIV. Dette oppdraget krevde en disiplinert etterlevelse av de etablerte mestrene, en oppgave han fullførte innen 1694. Slike ansvarsområder plasserte ham i direkte kontakt med de høyeste nivåene av europeisk mesenatvirksomhet, og bygget bro mellom hans tidlige kamper og hans endelige status som en internasjonal skikkelse.

Mestere, verksteder og prestisjefylte oppdrag

Sebastiano Riccis karriere var preget av en rastløs vandring mellom Europas store hoff, drevet frem av både en ettertraktet posisjon hos de mektigste mæcenene og et behov for å søke ly i nye land. Hans rykte for å kunne utføre storslåtte dekorative prosjekter førte til betydelige oppdrag, som for eksempel arbeidet for storhertug Ferdinando de' Medici. I Firenze samarbeidet Ricci med Giuseppe Tonelli om å dekorere rom i det praktfulle Pitti-palasset, et oppdrag som befester hans posisjon blant den italienske adelen. Hans kunstneriske rekkevidde strakte seg langt utover den italienske halvøya, da hans unike talent ble ettertraktet helt ved det franske hoffet. På vegne av Ludvig XIV fikk han den delikate oppgaven med å kopiere Rafaels Karl den stores kroning i Vatikanet, et prosjekt som krevde både teknisk presisjon og en dyp forståelse for kongelig prestisje.

Hans profesjonelle status ble formelt anerkjent i Frankrike da han ble tatt opp i det kongelige franske akademi for malerkunst og skulptur den 18. mai 1718. Dette medlemskapet markerte hans integrering i de høyeste sirkler av europeisk kunstliv. Senere krysset hans innflytelse Den engelske kanal; han takket ja til utenlandsk beskyttelse i London, hvor han utførte et betydelig oppdrag for Lord Burlington. Denne perioden med internasjonalt virke demonstrerte hans evne til å tilpasse sin venetianske sensibilitet til den spesifikke smaken hos den britiske aristokratiet.

• Karl den stores kroning (kopi)
• Venus tar farvel med Adonis

Teknikk og stil

Sebastiano Riccis penselstrøk var preget av en livlig og lysende kvalitet, et kjennetegn som plasserte ham som en sen utøver av den storslåtte, cortoneske freskostilen. Hans tilnærming til komposisjon var iboende dynamisk, og han benyttet ofte en følelse av bevegelse for å drive frem narrativet i sine scener. Denne energien ble ofte parret med en dramatisk bruk av lys og skygge, en teknikk som skulpturerte figurene hans og skapte en følelse av dybde i hans monumentale verk. Hans evne til å manipulere chiaroscuro gjorde det mulig for ham å lede betrakterens blikk gjennom komplekse og tettpakkede komposisjoner.

Kunstnerens visuelle språk bar tydelig preg av arven fra den storslåtte freskemalingen som ble fremmet av Giovanni Battista Gaulli. Denne innflytelsen kommer tydelig til uttrykk i hvordan han håndterte farger og lys for å oppnå en følelse av teatralitet. Palettene hans var ofte rike, med dype toner som sto i kontrast til plutselige utbrudd av lys. Dette samspillet mellom skygge og glans hjalp ham med å navigere overgangen mellom senbarokkens dramatikk og den fremvoksende rokokkoens eleganse. Han foretrakk temaer som var storslåtte og kraftfulle, og lente seg ofte mot mytologiske eller religiøse motiver som krevde en viss skala og intensitet.

I hans mer intime verk, slik som hans skildringer av Bathsheba, demonstrerte han en sofistikert mestring av tekstur og atmosfære. Han utnyttet lyset for å fremheve de taktile kvalitetene ved hud og tekstiler, noe som skapte en tilstedeværelse som føltes både substansiell og luftig på samme tid. Denne tekniske allsidigheten gjorde det mulig for ham å bevege seg fra de monumentale kravene i takfresker til de nyanserte behovene i oljemaleri på lerret, uten å miste sitt helt unike preg.

Hovedverk og mesterstykker

Riccis kunstneriske produksjon er et speilbilde av et liv preget av konstant bevegelse og skiftende lojaliteter. Hans tidlige samarbeidsprosjekter inkluderer dekoreringen av oratoriet til Madonna del Seraglio mellom 1685 og 1687, et ambisiøst prosjekt utført i samarbeid med Ferdinando Galli-Bibiena. Denne perioden i hans liv var preget av en fremvoksende evne til å mestre store religiøse og dekorative rom. Innen 1715 hadde hans penselstrøk satt sitt preg på oljemaleriet kjent som Oppstandelsen, et verk som fanger den dramatiske energien som kjennetegner hans modne periode.

Kunstnerens mestring av barokkens formspråk kommer spesielt tydelig til uttrykk i Bacchus og Ariadne. Denne komposisjonen demonstrerer hans kapasitet for komplekse narrativer og den kraftfulle dynamikken som den venetianske tradisjonen krever. Han besatt også et særskilt talent for det himmelske, noe som kommer til syne i Venus tar farvel med Adonis, hvor han fokuserte på å fange guddommelige skildringer med en helt særegen letthet i penselføringen. Hans evne til å balansere disse storslåtte, mytologiske temaene med en følelse av atmosfærisk dybde gjorde det mulig for ham å møte kravene fra både private samlere og offentlige institusjoner.

• St. Antonius av Padova helbreder en ungdom (1690)
• Neptun og Amphitrite (1691)
• Aeneas redder Anchises (1700)
• Kidnapingen av sabinerne (1700)
• Selvportrett (1704)
• Venus og Adonis (1705)

Arv og innflytelse

Sebastiano Ricci innehadde en sentral posisjon i det venetianske kunstlandskapet, der han fungerte som en bro mellom de tunge tradisjonene fra senbarokken og de lettere, mer lekne sansningene som skulle definere den kommende epoken. Som en eldre samtidighet av Giovanni Battista Tiepolo, bidro hans tilstedeværelse i Venezia til å forme det visuelle språket som den yngre generasjonen til slutt skulle arve. Hans evne til å balansere storslåtte, lysfylte komposisjoner med en iboende følelse av bevegelse, muliggjorde en nødvendig evolusjon for den venetianske skolen; en bevegelse bort fra rigide strukturer og mot en mer flytende og luftig estetikk.

Omfanget av hans innflytelse strakte seg langt utover Venezias laguner. I Firenze satte hans tilnærming til freskomaleri spor i arbeidene til Giovanni Domenico Ferretti, en maler innen rokokkostilen. Ved å tilpasse venetianske teknikker til ulike regionale behov, sørget Sebastiano Ricci for at hans særegne stil – preget av lysende og kraftfulle penselstrøk – preget utviklingen av dekorativ kunst over hele Italia. Hans karriere var en studie i tilpasningsevne, et bevis på at en maler kunne opprettholde en distinkt personlig stil samtidig som han møtte de mangfoldige kravene fra internasjonale mesener.

• Marias himmelferd (1734)
• Bathsheba i sitt bad (ca. 1720)
• Bacchus og Ariadne (1713)