The workers

Tidlig liv, familie og oppvekst

Maurice Utrillo ble født som Maurice Valadon den 26. desember 1883 i Montmartre-distriktet i Paris, Frankrike. Hans ankomst til verden var preget av en viss uklarhet, ettersom hans mor, Suzanne Valadon, aldri avslørte farens identitet. Suzanne var en kvinne med mange liv; hun hadde beveget seg fra tilværelsen som sirkusakrobat til å bli en ettertraktet modell for kunstnere. Ved å vokse opp i den bohemske atmosfæren i Montmartre, ble Maurice omgitt av nabolagets kreative energi, men hans egen vei ble formet mer av personlige motgang enn av formell undervisning. Han mottok ingen formell kunstskoleutdannelse, men lærte i stedet gjennom sin mors direkte og upolerte veiledning.

Ungdomstiden hans var en vanskelig periode, definert av kamper med alkoholisme og psykisk sykdom. Mens han kjempet mot perioder med sykdom og en økende følelse av isolasjon, oppmuntret Suzanne ham til å begynne med maling. Hun så på kunsten som en form for terapi, en måte å finne stabilitet på midt i hans indre turbulens. Rundt 1904 til 1905 begynte han å male under hennes våkne øye. Denne tidlige perioden handlet mindre om akademisk teknikk og mer om å finne en måte å navigere i sin egen virkelighet på. Gatene og bygningene i hans eget nabolag ble hans første lærere, og de ga ham en følelse av struktur i en tid der hans personlige liv føltes usikkert.

Den hvite perioden og hans kunstneriske stil

Rundt 1909 trådte Maurice Utrillo inn i en særegen fase i sitt virke, en periode som i ettertiden har blitt kjent som hans "hvite periode". I disse årene fikk tilnærmingen til lerretet en dyp, nesten fysisk karakter. Han valgte ofte å arbeide på papp fremfor det tradisjonelle lerretet, et valg som preget både tyngden og den umiddelbare tilstedeværelsen i komposisjonene hans. Teknikken hans var preget av en kraftig impasto, hvor malingen ble påført med en slik tykkelse at overflaten fikk en håndfast, skulpturell kvalitet. For å oppnå dette blandet han sinkhvitt med gips, noe som skapte teksturerte lag som etterlignet selve overflatene han søkte å skildre.

Denne metoden gjorde det mulig for ham å fange de værbitte veggene og de tidløse fasadene i Montmartres gater, et miljø han kjente så inderlig godt. Fargepaletten i denne perioden var behersket, med en forkjærlighet for dempede toner av oker, brunt og grått. Disse fargene, i samspill med de krittaktige og sprukne teksturene fra gipsen, reflekterte distriktets aldrende arkitektur. Han søkte ikke de sterke fargene fra en yrende storby, men rettet heller blikket mot det stille, bleke lyset som la seg over bygningenes stein og mørtel.

• 1910: place pigalle
• 1913: The Lapin Agile [Le Lapin Agile]
• 1917: Rue Saint-Vincent and the Lapin Agile

Viktige verk og motivvalg

Maurice Utrillo rettet sitt intense blikk mot byens fysiske skjelett, og spesialiserte seg på bylandskap og gateplan. Hans mest fremtredende motiver var husene og gatene i Montmartre-distriktet i Paris. Han hadde en helt særegen affinitet for de stille, værbitte fasadene og de svingete smugene som definerte nabolaget. Mange av hans malerier fanget Sacré-Coeur eller ulike parisiske gatescener, hvor han ofte fokuserte på det subtile samspillet mellom lyset som traff stein og puss på bygningene.

Han vendte ofte tilbake til de samme hjørnene i sin verden, og fant en dyp fortrolighet i de lokale landemerkene. Et slikt sted var Lapin Agile, en kabaret i Montmartre som fungerte som et samlingspunkt for mange kunstnere og forfattere. Hans verker skildret ofte disse sosiale knutepunktene og den omkringliggende arkitekturen. Etter hvert som helsen hans endret seg i de senere år, skiftet også hans perspektiv. Da han ikke lenger var i stand til å vandre fritt gjennom gatene, begynte han å male landskap sett fra vinduene sine, ofte ved å bruke postkort eller sitt eget minne for å rekonstruere scenene han ikke lenger kunne nå.

• Montmartre Street Corner or Lapin Agile (1936)

De siste årene og hans bortgang

Mot slutten av 1920-tallet hadde Maurice Utrillo oppnådd en grad av stabilitet og anerkjennelse som lenge hadde vært utenfor hans rekkevidde. I 1928 ble han tildelt den franske regjeringens æreslegion, Croix de la Légion d'honneur, som en anerkjennelse av hans unike evne til å fange gatens sjel. Hans personlige liv gjennomgikk også en betydelig endring i 1935, da han giftet seg med Lucie Valore. Etter bryllupet flyttet paret til Le Vésinet, et fredelig område som ligger like utenfor Paris' travle grenser.

Etter hvert som helsen begynte å svikte, endret også hans evne til å male seg. Han kunne ikke lenger arbeide friluftsmaleri, og vendte derfor blikket mot utsikten fra sine egne vinduer. Han støttet seg ofte på postkort eller sitt eget minne for å gjenskape scenene fra Montmartre som hadde definert hans tidligere år. Selv i disse sene livsfaser forble hans dype forbindelse til byen en uavbrutt rød tråd gjennom hele hans eksistens.

Hans liv fant sin avslutning den 5. november 1955. Han gikk bort på Hotel Splendid i Dax, Frankrike. Selv om hans siste år ble tilbrakt langt unna hovedstadens yrende sentrum, forble hans røtter dypt plantet i fødestedets jord. Han ble til slutt stedt til hvile på Cimetière Saint-Vincent i Montmartre.

Arv og innflytelse

Maurice Utrillo står igjen som en enestående skikkelse i historien om skolen i Paris, i stor grad fordi han var en av de få fremtredende malerne av Montmartre som faktisk ble født og oppvokst i selve nabolaget. Mens mange kunstnere reiste til dette distriktet for å søke inspirasjon i den bohemske livsstilen, sprang hans kunstverk ut av en levd erfaring med de svingete gatene og de værbitte fasadene. Hans lerreter tilbyr et uvurderlig innblikk i atmosfæren i det tidlige 1900-tallets Paris, og fanger en versjon av byen som var i rask endring, selv mens han malte den.

Omfanget av hans virke strekker seg langt utover Montmartres høyder. Maleriene hans finnes i en rekke museer verden over, noe som sikrer at hans særegne visjon av urban ensomhet forblir tilgjengelig for alle som studerer denne epoken. Hans tilstedeværelse i store internasjonale samlinger, slik som Hermitage-museet og Musée d'Orsay, bekrefter den varige betydningen av hans perspektiv på det bygde miljøet. Han søkte ikke å skildre storslåtte historiske begivenheter, men fokuserte i stedet på den stille, hverdagslige virkeligheten i gatene og bygningene som definerte hans hjem.

Hvor man kan oppleve verkene i dag

For å oppleve de stille, teksturerte gatene i Montmartre gjennom hans øyne, kan man reise til flere av verdens fremste institusjoner. I New York er maleriene hans en del av samlingene ved Metropolitan Museum of Art og Museum of Modern Art. Disse verkene gir en unik mulighet til å studere den kraftige impasto-teknikken og de bleke, krittaktige fasadene han foretrakk, selv i de senere år da han malte utelukkende fra minnet.

I Europa er hans kunstneriske nærvær merkbart i mange betydningsfulle gallerier. Både Musée National d'Art Moderne og Tate Museum rommer hans verk, og bevarer dermed den helt spesielle atmosfæren fra de parisiske nabolagene han holdt så kjær. For en mer intim forbindelse til distriktet som formet ham, kan man finne hans kunst i Musée de Montmartre – et sted som føles dypt sammenvevd med det livet han levde.

• The Lapin Agile (1913)
• Montmartre Street Corner or Lapin Agile (ca. 1936)