Metronomen

En rytme av fragmenterte plan

Metronomen hviler i øvre venstre hjørne, en pyramideformet tyngde av oker og sienna. Treskallene er brutt opp i trapesformede fasetter som overlapper kantene til en mandola. Et tykt, buet X markerer opptrekkingsnøkkelen, et kraftig penselstrøk som inviterer øyet til å berøre metallet. Komposisjonen hviler ikke på én enkelt horisont, men trekker i stedet betrakteren gjennom et grunt, komprimert rom der skygge og lys eksisterer i likeverdig grad.

Fargepaletten er dempet, forankret i jordaktige bruntoner, dyp sort og et enslig innslag av skoggrønt. Linjer definerer kanter uten den mykheten man finner i tradisjonell konturering. Hver form—trekanter, firkanter og uregelmessige fragmenter—er en del av et større, geometrisk rutenett. Overflaten bærer preg av synlige penselstrøk som gir oljemalingen på lerretet en taktil kvalitet.

Tidens arkitektur

I slutten av 1909 ble Paris en arena for radikal dekonstruksjon. Dette verket tilhører den tidlige fasen av analytisk kubisme, hvor målet var å representere et objekts helhet fremfor dets rene utseende. Metronomen, en innretning designet for å dele opp tiden gjennom gjentatt bevegelse, introduserer en følelse av varighet i et stilleben. Dens tilstedeværelse antyder en puls midt i stillheten.

Maleriet benytter omvendt perspektiv og overlappende plan for å demontere det tradisjonelle, enkelte synspunktet. Ved å presentere flere perspektiver samtidig, fanger kunstneren måten et objekt oppfattes på i sinnet. Den mekaniske gjenstanden, med sitt avtagbare deksel og indre pendel, legemliggjør både bevegelse og hvile. En stødig takt forblir uhørt.