untitled (4534) Håndmalt med olje, kun for dine vegger

Tidlig liv, familie og utdanning

I året 1880 trådte André Derain inn i verden i Chatou, en landsby som ligger trygt plassert i Yvelines-regionen i Frankrike. Hans tidlige år ble formet av de stille landskapene i Île-de-France, hvor en naturlig nysgjerrighet for omgivelsene begynte å slå rot. Allerede innen 1895 hadde han begynt å studere på egen hånd, i et forsøk på å forstå den visuelle verden gjennom egne øyne snarere enn gjennom formell undervisning. Denne perioden med selvstendig utforskning gjorde det mulig for ham å utvikle en personlig måte å se på, før akademiets strenge rammer kunne påtvinge ham sin vilje.

Veien mot å bli maler var ikke hans eneste tanke. I 1898 søkte han en mer strukturert utdanning og studerte kortvarig for å bli ingeniør ved Académie Camillo. Det var innenfor disse akademiske hallene at livet hans tok en avgjørende vending; han deltok i maleklasser under Eugène Carrière og møtte der Henri Matisse. Dette møtet skulle endre livsløpet hans, og trekke ham bort fra ingeniørfagets presisjon og mot lerretets ekspressive muligheter. Ambisjonene hans var sterke, men fremgangen ble avbrutt av borgerens plikter. Fra september 1901 til 1904 fullførte han sin militærtjeneste i Commercy, en periode med adskillelse som satte hans blomstrende kunstneriske utvikling på pause.

Den fauvistiske revolusjonen og Collioure

Sommeren 1905 brakte en plutselig og lysende endring i livene til André Derain og Henri Matisse. De reiste sammen til fiskerlandsbyen Collioure, et sted hvor lyset virket å kreve en helt ny måte å se på. I dette kystlandskapet begynte kunstneren å bevege seg bort fra representasjonens tradisjonelle regler. Hans arbeider fra 1905 til 1906 ble definert av en voldsom fargebruk som sjokkerte dem som var vant til mer subtile toner. Han benyttet forenklede linjer og en overdreven bruk av farger for å fange landskapets essens, og foretrakk intense, ublandede nyanser fremfor verdens naturlige fargespill.

Denne radikale tilnærmingen til maleriet utløste sterke reaksjoner fra både publikum og presse. Kunstnerne ble møtt med en slik forundring at de fikk kallenavnet Les Fauves, eller de ville dyrene. Selv om navnet var ment som en hån mot deres påståtte mangel på disiplin, ble det omfavnet av gruppen. André Derains lerreter i disse årene søkte ikke å gjenskape omgivelsene slik et fotografi ville gjort, men brukte i stedet fargen som et direkte uttrykk for følelser. Penselstrøkene var dristige og palettene rystende, noe som markerte et brudd med alt som hadde kommet før dem.

• Landscape at Collioure (1905)
• Fishing Boats, Collioure (1905)
• The Lighthouse at Collioure (1905)

London-maleriene og oppdragene

I mars 1906 så kunsthandleren Ambroise Vollard en ny retning for kunstneren og sendte ham til London. Dette var ingen enkel ekskursjon, men et bevisst oppdrag for å fange essensen av en by som lenge hadde vært et motiv for mange malere. André Derain ankom den engelske hovedstaden og begynte å betrakte det urbane landskapet gjennom et prisme av intense farger, i en tydelig bevegelse bort fra det stille franske landskapet. Han søkte å oversette storbyens energi til noe som kunne føles, snarere enn bare observeres.

Gjennom denne perioden skapte kunstneren en serie på tretti malerier, hvor han rettet blikket mot Themsen og byens massive arkitektur. Han forsøkte ikke å gjenskape de grå tåkene som ofte forbindes med elven; i stedet benyttet han dristige fargetoner for å skildre vannets bevegelser og broenes silhuetter. Hans visjon av byen representerte et radikalt brudd med de atmosfæriske studiene til de som hadde gått foran ham. Han fokuserte på den strukturelle tyngden i landemerkene og det skiftende lyset i det urbane miljøet.

• Charing Cross Bridge, London
• London Bridge
• Houses of Parliament at Night, London
• Charing Cross Bridge

Disse verkene forble blant hans mest populære skapelser, da de tilbød et friskt perspektiv på et velkjent motiv. Ved å rette søkelyset mot Themsen og Tower Bridge, fanget han en følelse av modernitet og rastløs bevegelse. Den tykke påføringen av maling og den ukonvensjonelle paletten gjorde det mulig for ham å fremstille byen som en levende, pustende enhet av lys og skygge.

Utviklingen mot klassisisme og gotisk stil

Etter hvert som årene gikk, begynte de ville impulsene fra ungdomstiden å legge seg. Rundt 1907 inntraff en endring i både hånd og øye, og arbeidet hans ble mer stramt og nøkternt. De utemmede fargene som en gang hadde definert lerretene hans, vek plass for en mer disiplinert tilnærming. Dette skiftet var ikke et brått brudd, men snarere en gradvis bevegelse mot struktur og form. Han søkte en annen form for sannhet, en som fantes i komposisjonens stille styrke fremfor i fargenes sjokkeffekt.

I årene mellom 1911 og 1914 trådte han inn i en fase som mange har omtalt som hans gotiske periode. I denne tiden ble interessen for de gamle mestrene og klassiske former stadig mer fremtredende. Han beveget seg bort fra de intense, ublandede pigmentene fra hans tidligere år, og søkte i stedet en mer kontrollert og intellektuelt streng måte å se verden på. Dette var en søkende tid, hvor han vendte blikket bakover mot kunstens fundament for å finne en ny vei fremover.

Den store krigen endret landskapet i både hans liv og hans kunst på ny. I etterkant av konflikten fremstod han som en leder for bevegelsen kjent som "Returen til orden". Denne nye klassisismen søkte stabilitet og klarhet i en epoke preget av dype omveltninger. Han ble en sentral skikkelse i denne gjenoppblomstringen, og bidro til å styre kunstens retning mot en mer strukturert og tradisjonell estetikk. Hans verker reflekterte dette ønsket om orden, og omfavnet en følelse av varighet som hadde vært fraværende i hans mer eksperimentelle år.

• Harlequin and Pierrot, 1924
• The Last Supper of Jesus, 1911

De senere år og hans bortgang

Etter hvert som årene gikk, utvidet kunstnerens interesser seg langt utover lerretets grenser og inn i teaterets magiske verden. I 1919 rettet han sitt kreative blikk mot scenen, hvor han utformet scenografien til balletten La Boutique Fantasque for de berømte Ballets Russes. Dette dypdykket i scenografi og kostymedesign avdekket en sans for rytme og spektakulær visuell kraft som utfylte hans stadig mer modne estetikk. Hans evne til å fange og holde på oppmerksomheten gjennom form og farge fortsatte å bli anerkjent av hans samtidige, noe som kulminerte i at han ble tildelt den prestisjetunge Carnegie-prisen i 1928.

De siste tiårene av hans liv var preget av en vedvarende søken etter en ny klassisisme, et bevisst brudd med ungdomstidens mer viltre og utemmede impulser. Han forble en aktiv og betydningsfull skikkelse i kunstverdenen, selv mens det politiske landskapet i Europa endret seg drastisk rundt ham. André Derain gikk til slutt bort den 8. september 1954, og etterlot seg et livsverk som hadde vandret gjennom mange ulike og revolusjonerende uttrykksformer.

Arv og innflytelse

Ringvirkningene fra fauvist-bevegelsen, som André Derain var med på å etablere sammen med Henri Matisse, strakte seg langt utover det umiddelbare sjokket som deres fargevalg vakte. Ved å bryte de tradisjonelle båndene for hvordan farge forholder seg til den fysiske verden, bidro han til å rydde vei for kubismens strukturelle innovasjoner og den emosjonelle intensiteten man finner i moderne ekspresjonisme. Hans rastløse søken etter et nytt visuelt språk betydde at lærdommen fra de solfylte landskapene i Collioure til slutt vandret nordover og påvirket utviklingen av tysk ekspresjonisme. Han malte ikke bare; han bidro til å redefinere selve formålet med penselstrøket.

Hans innflytelse forble en konstant tilstedeværelse for påfølgende generasjoner av kunstnere som søkte å balansere den rå energien fra hans tidlige år med den strukturerte disiplinen i hans senere virke. Selv mens hans egen stil beveget seg mot en mer nøktern og klassisk tilnærming, fortsatte den radikale ånden fra ungdomstiden å resonnere. Han beviste at en kunstner kunne bevege seg mellom ungdommens ville, ublandede fargetoner og en mer kontrollert, intellektuell strenghet uten å miste sin kreative sannhet. Denne tilpasningsdyktigheten sikret at hans tilstedeværelse i den moderne kunsthistorien forble ubestridelig, selv etter at bevegelsene han var med på å føde, utviklet seg til helt nye former.

• Charing Cross Bridge, London
• Harlequin and Pierrot
• The Last Supper of Jesus