Kunstner
Født i Birmingham, Storbritannia
Tidlig liv og kunstnerisk utdanning
Født: Birmingham, Storbritannia (5. desember 1890)
Død: London, Storbraftannia (19. august 1957)
En av 'Whitechapel Boys' – en gruppe kunstnere fra East End som vokste frem tidlig på 1900-tallet.
Som sønn av de polsk-jødiske immigrantforeldrene Abraham og Rebecca Bomberg, begynte han sin kunstneriske reise ved City and Guilds Technical Art School, før han videreutdannet seg som litograf i Birmingham.
Han studerte under Walter Sickert ved Westminster School of Art (1908–1910), hvor han ble preget av Sickers fokus på form og det urbane livet. Gjennom Roger Fry sin utstilling "Manet and the Post-Impressionists" i 1910, fikk han en betydelig eksponering for Paul Cézanne. Han begynte ved Slade School of Art i 1911, hvor han vant Tonks-prisen for sin tegning av medstudenten Isaac Rosenberg.
Avantgarde-årene: Kubisme, futurisme og kontrovers
Ved Slade var Bomberg en del av en bemerkelsesverdig generasjon som inkluderte Mark Gertler, Stanley Spencer, C.R.W. Nevinson og Dora Carrington.
Han ble påvirket av de italienske futuristenes utstillinger i London i 1912, samt Frys andre post-impresjonistiske utstilling (med kunstnere som Picasso, Matisse, fauvister og Wyndham Lewis).
Han utviklet en særegen stil som kombinerte kubisme og futurisme – preget av geometriske komposisjoner, en begrenset fargepalett, kantete figurer og rutenettlignende strukturer.
Hans radikale tilnærming førte til at han ble utvist fra Slade School of Art i 1913, da hans metoder ble ansett som for dristige for institusjonens konvensjonelle rammer.
Han var kortvarig tilknyttet Bloomsbury-gruppens Omega Workshops og stilte ut sammen med Camden Town Group. Han viste en affinitet med Wyndham Lewis' vortisistiske bevegelse, men forble uavhengig og nektet full deltakelse.
Fra krig til landskap: Et stilskifte
Erfaringene som menig soldat under første verdenskrig satte dype spor i hans kunstneriske visjon, noe som førte til en bevegelse bort fra det abstrakte.
I løpet av 1920-tallet adopterte Bomberg en mer figurativ stil, med fokus på portretter og landskap hentet direkte fra naturen. Han utviklet en stadig mer ekspresjonistisk teknikk, preget av teksturert impasto og emosjonell intensitet.
Omfattende reiser gjennom Midtøsten (særlig Palestina) og Europa hadde stor innflytelse på hans senere verk. Hans skildringer av Jerusalem er spesielt bemerkelsesverdige.
Sene år og ettermæle
Fra 1945 til 1953 underviste han ved Borough Polytechnic (nå London South Bank University), hvor han påvirket en hel generasjon kunstnere, inkludert Frank Auerbach, Leon Kossoff, Philip Holmes, Cliff Holden, Edna Mann, Dorothy Mead, Gustav Metzger, Dennis Creffield, Cecil Bailey og Miles Richmond.
Han var gift med landskapsmaleren Lilian Holt.
Til tross for perioder med relativ glemsel i sin levetid, har Bombergs arbeid vunnet økende anerkjennelse de siste tiårene som et betydelig bidrag til britisk modernisme.
David Bomberg House ved London South Bank University er oppkalt etter ham for å ære hans minne.
Hans ettermæle ligger i den unike syntesen av europeiske avantgarde-bevegelser og hans senere utvikling av en kraftfull, ekspressiv landskapsstil som fanget essensen av sted og menneskelig erfaring.
Museum
Utstilt i Oxford, Storbritannia
En krønike av underverker: Avdukingen av Ashmolean-museets evige arv
Innlemmet i de ærverdige murene til Oxford University, er Ashmolean Museum langt mer enn bare en samling gjenstander; det er et levende vitnesbyrd om menneskelig nysgjerrighet og kunstnerisk uttrykk som strekker seg over nesten seks millioner år. Museet ble grunnlagt i 1678 av den eksentriske antikvaren Elias Ashmole – en mann drevet av en umettelig tørst etter verdens skatter – og begynte som hans personlige kuriositetskabinet, en blendende ansamling av romerske mynter, egyptiske mumier og middelaldersk rustning. Denne opprinnelige impulsen til å samle det ekstraordinære har blomstret ut til et av Storbritannias eldste og mest fremstående offentlige museer, et sted hvor ekkoene fra eldgamle sivilisasjoner blander seg med renessansemestrenes briljans og den provoserende energien i samtidskunsten. Ashmoleans historie er uadskillelig knyttet til selve Oxford, og har utviklet seg fra et beskjedent rom i Broad Street til sin storslåtte nåværende form – en harmonisk forening av viktoriansk storhet og moderne innovasjon.
En reise gjennom tiden:
Fra sine tidligste dager som en privat samling, har museet møysommelig kuratert et forbløffende mangfold av objekter. Hjertet i Ashmolean ligger i den uovertrufne egyptiske samlingen, dominert av pustløse sarkofager prydet med intrikate hieroglyfer, levende gravmalerier som gir glimt inn i dagliglivet og forseggjorte begravelsesritualer, samt hverdagslige gjenstander – verktøy, smykker og keramikk – som avslører de dype troene og skikkene til denne eldgamle sivilisasjonen. Museets beholdning av nærorientansk kunst er like fengslende, med monumentale assyriske relieffer som skildrer kongelige prosesjoner og episke slag, side om side med delikate babylonske sylindersegl som bærer intrikate fortellinger om mytologi og administrasjon. Disse objektene transporterer de besøkende til hjertet av imperiene som formet menneskehetens historie.
Renessansen gjenskapt:
Utover antikken kan Ashmolean skilte med en bemerkelsesverdig samling europeisk kunst som spenner fra middelalderen og frem til i dag. De nederlandske og flamske maleriene fra det 17. århundre er spesielt berømte, der mesterverk av Frans Hals og Jan van Eyck belyser den nitidige detaljrikdommen og de livlige fargene som kjennetegnet renessansen. Daisy Linda Ward-samlingen av stilleben står som et testament til denne kunstbevegelsens vitenskapelige observasjon blandet med humanistisk estetikk – en fengslende utforskning av lys, skygge og tekstur. Pre-rafaelitt-galleriet er et annet høydepunkt, som viser den revolusjonerære visjonen til kunstnere som Dante Gabriel Rossetti, William Holman Hunt og John Everett Millais, som søkte å gjenvinne skjønnheten og den åndelige dybden i tidligere kunstneriske tradisjoner.
Arkitektonisk harmoni: En dialog mellom epoker
Ashmoleans fysiske rom er like fengslende som samlingen, et vitnesbyrd om gjennomtenkt design og historisk bevaring. Den opprinnelige strukturen, ferdigstilt mellom 1841 og 1845 under ledelse av Charles Cockerell, legemliggjør den arkitektoniske sansen i den viktorianske æra – en storslått nyklassisk fasade med imponerende søyler og symmetriske proporsjoner som umiddelbart fremkaller en følelse av akademisk tradisjon. Dette bevisste valget reflekterte museets misjon om å fremme intellektuell virksomhet. Likevel tar byggets historie en enda mer bemerkelsesverdig vending med tilføyelsen av det moderne tilbygget, designet av Rick Mather Architects. Denne slående strukturen, som er sømløst integrert i den historiske veven, introduserer en letthet og transparens som står i vakker kontrast til originalens tyngde – en mesterlig demonstrasjon av hvordan moderne design kan ære arkitektonisk arv. Taylor Institution, som ligger i en fløy av bygningen, tilfører enda et lag av arkitektonisk interesse og viser Oxfords engasjement for forskning og læring. Den nøye sammenstillingen av disse elementene – antikk stein som møter moderne design – skaper en atmosfære av intellektuell nysgjerrighet og kunstnerisk glede, noe som gjør et besøk til Ashmolean til en virkelig oppslukende opplevelse.
Et levende museum: Innovasjon og samfunnsengasjement
Charles Drury Edward Fortnum spilte en avgjørende rolle i utformingen av museets identitet på slutten av det 19. århundre, da han transformerte det fra en noe tilfeldig samling til en nøye kuratert institusjon. Hans dedikasjon til å erverve betydningsfulle verk og etablere klare organisatoriske prinsipper la grunnlaget for Ashmoleans suksess – et visjonært arbeid som sementerte dets plass som Storbende's fremste kunstmuseum. I nyere tid har museet omfavnet samtidskunsten ved å være vertskap for utstillinger av anerkjente kunstnere som Rachel Whiteread, og ved å vise frem innovative installasjoner som utfordrer tradisjonelle forestillinger om hva et museum kan være – noe som demonstrerer en urokkelig forpliktelse til å engasjere publikum med banebrytende kunstneriske perspektiver. Det nylige University Engagement Programme har ytterligere styrket båndene mellom museet og universitetet, fremmet samarbeid og beriket læringsopplevelsen for både studenter og forskere – et partnerskap som reflekterer Oxfords varige tradisjon for intellektuell utveksling.
Skatter i fokus: Nylige høydepunkter og pågående utforskning
For øyeblikket tilbyr «Stanley Donwood | Radiohead | Thom Yorke» et unikt perspektiv på visuell kunst gjennom linsen av ikonisk musikk-imageri – en tankevekkende utforskning som understreker kunstneriske uttrykks universelle kraft. Museets samling fortsetter å utvikle seg, med pågående forskning og anskaffelser som sikrer dens relevans for kommende generasjoner. Verk som Robert Braithwaite Martineau sin "Girl with a Hoop" (1868), et sjarmerende pre-rafaelittisk portrett som fanger viktoriansk uskyld, og Adrian Maurice Daintrey sin “Portrait of a Woman” (1927) eksemplifiserer museets forpliktelse til å vise frem både etablerte mesterverk og fremvoksende talenter. Robert Collinsons "Ordered on Foreign Service" (1863), som skildrer en bortføring til sjøs, tilbyr et dramatisk glimt inn i romantikkens malerkunst. Ashmolean Museum forblir et levende knutepunkt for oppdagelse, og inviterer besøkende til å legge ut på en reise gjennom tid og på tvers av kulturer – et sted hvor fortiden våkner til liv og kunstens fremtid utfolder seg.
Nyttige lenker:
The Ashmolean Museum of Art And Archaeology:
https://www.ashmolean.org/
